Religionskunnskap og religionshistorie (RR1970)

3.2 Religionskunnskap og religionshistorie (RR1970)

RR1970 er på 225 sider fordelt på 10 kapitler, og er også skrevet av Håkon Strøm. Religionene det fortelles om i RR1970 er islam, hinduisme, buddhisme og religioner i Kina og Japan. I tillegg til dette kommer kapitlene Religionskunnskap, Kristendommen og

religionene, Misjon og misjonsproblemer, Én verden – Én religion? og Religionenes

styrkeforhold statistisk belyst. 119 De fleste kapitlene består av to deler, hvorav den ene gir en innføring og den andre består av lesestykker. 120

Det er kun levende religioner som får plass i denne boken, noe som henger sammen med at forfatter mener, som han sier i forordet, at «Fremstillingen bør mest mulig ta hensyn til

I denne boken brukes både «fremmede religioner» og «ikke-kristne religioner» som betegnelser for å skille mellom kristendom og andre religioner. Religion defineres på følgende måte:

og gi et bilde av forholdene i vår egen tid […]». 121

Religion er troen på en overnaturlig verden og overnaturlige makter, som man føler seg avhengig av, og som fyller en med bevisstheten om at noen eller noe er hellig. 122

I den videre beskrivelsen av det hellige benyttes Mircea Eliades og Rudolf Ottos terminologi, blant annet ved Ottos definisjon «mysterium tremendum et fascinosum». 123 Den

118 Ibid. s. 87 119 Boken omfatter også forord, ordforklaringer, personalia over noen av personene som er blitt nevnt eller sitert i boken, samt register.

120 Lesestykker er for eksempel utdrag fra religiøse tekster, faglitteratur og aviser. Disse stykkene er ikke regnet som del av bokens pensum.

121 STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og religionshistorie, [Oslo], Aschehoug, s. 3 122 Ibid. s. 11. Også i denne boken defineres religion også i opposisjon til magi: «Religion og magi er av vesen

helt forskjellige. Det religiøse menneske står overfor en overnaturlig vilje som det er villig til å bøye seg for i ydmykhet og lydighet. […] Det magisk innstilte menneske vil tvinge gjennom sin vilje og beherske og dirigere kreftene.» STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og religionshistorie, s. 15

Boken oversetter Ottos definisjon som «det hellige er det hemmelighetsfulle som både skremmer og virker dragende». Eliade og Otto nevnes ikke eksplisitt i teksten. Se STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og Boken oversetter Ottos definisjon som «det hellige er det hemmelighetsfulle som både skremmer og virker dragende». Eliade og Otto nevnes ikke eksplisitt i teksten. Se STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og

animisme. 124 Religionene kategoriseres på samme måte som i RG1948, som totemisme, animisme, tro på høyguder, polyteisme, monolatri, monoteisme og panteisme, men

evolusjonsteori og degenerasjonsteori blir i den boken avvist. 125 Monoteisme defineres på følgende måte:

Monoteismen er ikke en gudstro som har sprunget fram av polyteisme eller monolatri. Den er alltid resultat av en skapende innsats, det ser vi bl.a i Det gamle testamente. De store profeter, først og fremst Deuterojesaja, forkynner en klar monoteisme […] 126

Avvisning av evolusjon gjøres også med henvisning til kristendommen, hvor også vurderingen av andre religioner tydeliggjøres:

Etter kristen oppfatning er det ikke tale om en utviklingsprosess mot noe stadig høyere med en foreløpig topp i Jesus Kristus, og med muligheten for en høyere topp en gang inn i fremtiden. Med Jesus er sannheten kommet en gang for alle, den sannhet som bl.a. avslører det usanne og falske som finnes ved siden av sannhetsglimtene i religionene. 127

Begrepet verdensreligioner brukes om buddhisme, hinduisme, islam og kristendom, men betegnelsen avgrenses ikke til å bare gjelde disse religionene. 128

RR1970 er markant annerledes enn læreboken fra 1948 i både utvalg og strukturering av religioner, selv om bøkene kommer innunder likelydende læreplaner (etter lov av 1935). Som vi så i forrige kapittel, var det fra slutten av 1950-tallet revisjon og debatt av faget som

religionshistorie, s. 22f. For Eliades og Ottos terminologi, se for eksempel ELIADE, M. (2003) Det hellige og det profane og andre skrifter, De norske bokklubbene, GILHUS, I. S. & MIKAELSSON, L. (2001) Nytt blikk på religion: Studiet av religion i dag, Oslo, Pax forlag, s. 20ff, PALS, D. L. (2006) Eight Theories of Religion, Oxford/New York, Oxford University Press, s. 193-228, RYBA, T. (2000) "Manifestation", i BRAUN, W. & MCCUTCHEON, R. T. (Red.) Guide to the Study of Religion, 168-189, London/New York, Continuum, og FLOOD, G. (1999) Beyond Phenomenology: Rethinking the Study of Religion, London/New York, Continuum, s. 112.

Det er «naturfolk» det innledende kapitlet Religionskunnskap først og fremst beskrives i henhold til disse temaene.

I forlengelsen av dette forklares det følgende om begrepet primitiv religion: «Selv om evolusjonsteorien nå er oppgitt som er forsøk på å forklare religionenes opprinnelse og utvikling, bruker man fremdeles uttrykk som en primitiv religion og primitive religioner, men de sier ikke lenger noe om at en eller annen religionsform skulle være den opprinnelige, den første.» STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og religionshistorie, s. 12. Interessant i denne sammenheng er verdenskartet på innsiden av bokens omslag, som illustrerer utbredelse av religioner. Kartet har en del hvite flekker som oppgis å være områder som er «Ubebodd eller bebodd av naturfolk». Slik sett befinner også denne boken seg innenfor en primitivistisk diskurs, idet den ikke skiller mellom bebodde og ubebodde områder, men mellom siviliserte og usiviliserte områder. 126 Ibid. s. 26 127 Ibid. s. 13 128 Se Ibid. s. 9 og 214 I forlengelsen av dette forklares det følgende om begrepet primitiv religion: «Selv om evolusjonsteorien nå er oppgitt som er forsøk på å forklare religionenes opprinnelse og utvikling, bruker man fremdeles uttrykk som en primitiv religion og primitive religioner, men de sier ikke lenger noe om at en eller annen religionsform skulle være den opprinnelige, den første.» STRØM, H. (1970) Religionskunnskap og religionshistorie, s. 12. Interessant i denne sammenheng er verdenskartet på innsiden av bokens omslag, som illustrerer utbredelse av religioner. Kartet har en del hvite flekker som oppgis å være områder som er «Ubebodd eller bebodd av naturfolk». Slik sett befinner også denne boken seg innenfor en primitivistisk diskurs, idet den ikke skiller mellom bebodde og ubebodde områder, men mellom siviliserte og usiviliserte områder. 126 Ibid. s. 26 127 Ibid. s. 13 128 Se Ibid. s. 9 og 214

sannhet kan ikke bevises». 129 Dette kan indikere at boken også forholder seg til debatten om konfesjonsforankring. Slik sett er det tydelig at boken fra 1970 i sterkere grad gir uttrykk for

sin samtid, enn for den læreplanen den følger. Geir Skeie (2007) påpeker at det i begynnelsen av 70-årene var lærebøkene som best synliggjorde forandringene som debatten på 50- og 60- tallet førte til. Før 1970 hadde lærebøker i religion sett noenlunde like ut i omtrent 100 år,

men nå kom en ny type bok på markedet, som var elevrettet på en helt annen måte enn før. 130